Frankrike

På besøk i Paris høsten 2008 med volontører fra organisasjonen min, jeg er i midten.

 

Volontør i Frankrike i tidsrommet 2008 - 2009

 

Cecilia Ingulstad var volontør i Frankrike hos VISA - Année Diaconale i tidsrommet 2008 – 2009

 

Hvordan fikk du vite om EVS?

Gjennom en annonse publisert i Aftenposten som informerte om EVS. Jeg tror det var moren min som fant den og mente at det kunne være en god idé.

 

Hvorfor ønsket du å bli volontør?

Det var særlig to grunner som gjorde at jeg ønsket å bli volontør. Jeg hadde fransk på skolen og under en klassetur til Nice ble jeg veldig betatt av landet. Så da jeg kom hjem bestemte jeg meg for at jeg skulle tilbake igjen. I tillegg syntes jeg det kunne være fint å kombinere eventyrlysten med å gjøre noe som kunne hjelpe andre. Kombinasjonen av å kunne lære språk, reise ut og faktisk bidra med noe var det som overbeviste meg om å bli volontør.

 

Fortell litt om livet som volontør (hva går arbeidsoppgavene dine ut på, hvordan er boforholdene, har du knyttet vennskap, hva er det å finne på i fritiden, hva savner du mest hjemmefra)?

Jeg jobbet på et senter litt utenfor Strasbourg der det bodde barn som kom fra vanskeligstilte familier der foreldrene ikke klarte å ta seg av barna. Stedet var organisert litt som SOS Barnebyer med flere ektepar som hadde ansvar for et visst antall barn. Jeg jobbet i en gruppe med fem gutter fra 11 – 16. Da jeg hørte at jeg skulle jobbe med tenåringsgutter ble jeg veldig bekymret, men guttene var utrolig søte mot meg.

Min oppgave var å hjelpe dem med lekser, organisere hverdagen deres og rett og slett være til stede for dem hvis de trengte å prate. Jeg delte leilighet med en annen volontør som også jobbet på senteret. Under oppholdet mitt deltok jeg på flere seminarer der ble jeg kjent med mange andre volontører. Det var en veldig god stemning og vi var ofte og besøkte hverandre i helgene. Volontørene var spredt utover hele Frankrike og på den måten fikk jeg reist veldig mye. Mest hjemlengsel hadde jeg rett før jul. Da var jeg på et norsk julemarked i Paris og spiste min første sursild. Sursild hadde jeg aldri hatt lyst til å prøve tidligere, men etter så lang tid hjemmefra ville jeg ha spist hva som helst så lenge det kom fra Norge.

Hva er den største opplevelsen som volontør hittil?

I begynnelsen av oppholdet mitt kjente jeg meg ganske sjenert og litt utilpass på arbeidsplassen min. Jeg var langt fra flytende på fransk, så det var ikke så enkelt å henge med i samtalene. Så etter noen måneder husker jeg at det løsnet, at jeg klarte å si det jeg ville og at jeg fikk en helt annen kontakt med barna og alle jeg jobbet med. Det var en utrolig bra følelse og jeg husker jeg tenkte at de første vanskelig månedene hadde vært verdt det.

 

Fortell litt om søknadsprosessen (brukte du lang tid på å søke, måtte du kontakte mange organisasjoner, fikk du hjelp med søknaden)?

Søknadsprosessen gikk ganske fort for min del, da jeg først skjønte hvordan jeg skulle gjøre det. I begynnelsen var jeg veldig forvirret og forstod ikke helt forskjellen på senderorganisasjon og vertsorganisasjon. Jeg visste at jeg ville til Frankrike og kontaktet tre prosjekter som jeg fant gjennom databasen. Fra ett av dem fikk jeg et positivt svar og jeg fikk godt hjelp av fransklæreren min til å gjennomføre søknadsprosessen. Jeg tror jeg fikk endelig tilsagn i februar/mars også dro jeg i september samme år. Jeg var veldig heldig, for både vertsorganisasjonen min og senderorganisasjonen var veldig proffe og alt var veldig godt organisert.

 

Hvorfor ville du anbefalt andre å bli volontør?

Fordi det å være volontør tvinger deg ut av komfortsonen. Plutselig kan du ikke språket ordentlig, du møter helt nye mennesker og arbeidsoppgaver. Det er nettopp denne opplevelsen som gjør oppholdet så spesielt. For når året er omme har du lært deg et nytt språk, fått venner over hele Europa og erfart utrolig mye nytt.

 

© Norsk Eks-Volontør Organisajon Organisasjonsnummer: 985 236 682 post@nevo.no Postboks 9195 Grønland, 0134 Oslo